Ta deg en bolle

Er det sånn å forstå at språket vårt er i ferd med å bli ødelagt? Noen mener at sosiale medier, SMS og engelske låneord bryter ned og utraderer morsmålet vårt som er perfeksjonert gjennom tusenvis av år.
Men da må det være betimelig å spørre hvordan norsk språk har blitt akkurat som det er i dag. Det er jo en grunn til at vi ikke snakker urnordisk lengre, slik som på 100-tallet.
Dagens bokmål og nynorsk har blitt til som en utvikling av urnordisk via norrønt, innom gammelnorsk og mellomnorsk før vi endte opp med dagens to skriftspråk og utallige dialekter. I denne perioden har Norge vært gjennom vikingtiden med sine plyndringstokt, svartedauden som sendte en tredjedel til det hinsidige, unioner med både Sverige og Danmark, samt Hansatiden som endret 40 prosent av vokabularet.
Det viser seg at språket vårt ikke har stått stille et sekund! Det er i konstant endring og det er viktig å skille mellom ødeleggelse og forandring. Vi kan selvsagt se på det slik at språket vårt har vært lagt i grus mange ganger allerede. Men det er mye mer spennende å klamre seg fast og se hvor vi ender.
Da kan vi bruke uttrykk som "Ta deg en bolle." Det henger ikke alltid på greip og noen ganger skjønner vi ikke en pøkk. Men språk blir artigere hvis vi godtar det med sine brister og skavanker, med sine låneord, emojier og forkortelser.
En måte å se det på er kanskje at språket vårt lever og at alt som lever trenger næring.

I 1952 skrev Ulf Gleditsch boken "Det får`n si." Det var en slangordbok om disse uttrykkene som ikke gir noen som helst mening. Der passet "Ta deg en bolle."
Tradisjonelt sett forekom slang i såkalte lavstatusgrupper. I England dukket begrepet først opp i middelalderen som en forkortelse av "slanguage", som i sin tur stammet fra "beggar`s language", altså tiggerspråket. På 1700-tallet ble slang først og fremst forbundet med yrkeskriminelle.
Men rett skal være rett, alle miljøer inneholder sin egen sjargong. Både tiggere og skipsredere kan ha interne slanguttrykk som er uforståelige for utenforstående. Ofte er det disse små vendingene som signaliserer tilhørighet.

I Norge er "Ta deg en bolle" godt kjent for dem som leser tegneseriebladet Pondus. Der oppfordrer de hverandre om å ta seg en bolle stadig vekk. Ofte kan det være i sammenheng med en litt opphetet diskusjon. En ber noen om å roe seg ned for de tar jo fullstendig feil. Det er nedsettende men likevel med glimt i øyet. Omtrent som "gå hjem og vogg!"
En mulig opprinnelse som ofte nevnes, er at "bollen" stammer fra en klump med hasj. Den har vel også evnen til å roe folk ned noen knepp.
Men skulle mor finne ut av det så "vert da andre bollar når papen kjem heim!" Boller uten glimt i øyet!